Humoren sitter heller ikke skikkelig. Flere av harangene til Eivind er godt skrevet, og både Bjørn Sundquist og Pål Sverre Valheim Hagen leverer linjene nonchalant og med passende pokerfjes. Men tekstingen - hvorfor tekste en norsk film? - foregriper det skuespillerne sier og gjør at timingen deres forstyrres.
Anmelderen spør hvorfor tekste en norsk film? Vel, svaret er at det er flere hundre tusen tunghørte rundt i Norge som trenger å se en film med tekst.
4 juledag var jeg med flere venner og familie og så på Max Manus. På 3 kinoer er den i tekstet versjon og det var en selvfølge at jeg og vennene mine så på. Etterpå spurte jeg min far som var med, om han ble plaget av teksten eller leste den selv. Pappa sa at han ikke merket noe særlig til teksten. Leste det litt når det var litt vanskelig å forstå og når det var tysk. Så filmer som er tekstet er faktisk til støtte for folk som har vanlig hørsel også. Og så må vi ikke glemme at det er 1 generasjon nordmenn som kanskje har problemer med å forstå dialekter. Da er teksting et utmerket verktøy for å få med det som blir sagt på filmen.
Det finnes også et statlig fond som gir støtte til norske filmer for at de skal tekste filmer. Så synes at de som lager filmer skal bare søke om støtte, slik at filmen når ut til større masser, nemlig de som hører dårlig!
Så min kommentar til den anmeldelsen er:
Fy på deg, du burde vite hvordan det er å ikke skjønne noe av det som blir sagt på filmen....!

