Bokklubb

I høst startet døveforeningen i Oslo med en bokklubb og jeg og Karl ble utpekt til å styret dette pga vi sitter i historieutvalget... Okeeeey... Greit nok siden jeg har alltid likt bøker...

Den første boka vi leste var Drageløperen av Khaled Hosseini og den ble diskutert over 2 ganger pga første gang vi har bokklubb, så vi er ikke helt vant til hvordan vi bør gjøre det...

Drageløperen er en kjempefin bok å lese om Afghanistan. Hvordan de ulike folkegruppene fungerer med hverandre og det som har skjedd i Afghanistan fra 1970 åra og opp til etter at USA startet krigen mot Taliban i 2001. Men hovedfokuset er altså på en gutt og hans oppvekst og tanker på det som skjedde rundt han.

Synes det er en lettlest bok når du først har blitt vant til navnene. Og ikke minst alle de ukjente ordene. Men heldigvis er det ordliste bakerst i boka...!

Rett før jul hadde vi nok et treff der vi valgte å lese boka Tusen strålende soler av Khaled Hosseini, som også har skrevet boka Drageløperen. Den ligner også litt på Drageløperen i handling, men likevel ganske ulik. For det første følger boken 2 kvinner som vokser opp i Afghanistan og for det andre, de flykter ikke fra landet. Men det følger også Afghanistan fra 1970-åra og frem til etter at USA startet krigen i 2001.

Begge bøkene gjorde at jeg grein... Huff... Men det er jo bra at jeg gjør det, for da betyr jo det at boka er bra skrevet!

Det blir spennende å se hvordan diskusjonen blir neste torsdag, når vi har vårt tredje bokklubb-treff. Og det blir også første gang jeg kommer til å styre skuta vil jeg tro...? Men får nok god hjelp fra de andre som kommer til bokklubben...

Får håpe dette blir noe som kommer til å vare....

Rystende anmeldelse!

Overskriften er tatt fra en e-post jeg fikk av en kollega idag. Hun sendte meg en link til en filmanmeldelse av Jernanger. Hun leste dette som jeg ble ganske overrasket over:

Humoren sitter heller ikke skikkelig. Flere av harangene til Eivind er godt skrevet, og både Bjørn Sundquist og Pål Sverre Valheim Hagen leverer linjene nonchalant og med passende pokerfjes. Men tekstingen - hvorfor tekste en norsk film? - foregriper det skuespillerne sier og gjør at timingen deres forstyrres.

Anmelderen spør hvorfor tekste en norsk film? Vel, svaret er at det er flere hundre tusen tunghørte rundt i Norge som trenger å se en film med tekst.

4 juledag var jeg med flere venner og familie og så på Max Manus. På 3 kinoer er den i tekstet versjon og det var en selvfølge at jeg og vennene mine så på. Etterpå spurte jeg min far som var med, om han ble plaget av teksten eller leste den selv. Pappa sa at han ikke merket noe særlig til teksten. Leste det litt når det var litt vanskelig å forstå og når det var tysk. Så filmer som er tekstet er faktisk til støtte for folk som har vanlig hørsel også. Og så må vi ikke glemme at det er 1 generasjon nordmenn som kanskje har problemer med å forstå dialekter. Da er teksting et utmerket verktøy for å få med det som blir sagt på filmen.

Det finnes også et statlig fond som gir støtte til norske filmer for at de skal tekste filmer. Så synes at de som lager filmer skal bare søke om støtte, slik at filmen når ut til større masser, nemlig de som hører dårlig!

Så min kommentar til den anmeldelsen er:

Fy på deg, du burde vite hvordan det er å ikke skjønne noe av det som blir sagt på filmen....!